Tamam thuhet: muzika underground mbijeton pikerisht sepse nuk ka nevoje per shkelqim apo volume, por per shpirt...
Dihet tashme debolesa qe kam per muziken turke (Baba Zula, Mercan Dede, Altin Gun, Lalalar, Gaye Su Akyol, Ayyuka, Satellites...). Ndersa kam perfolur me shume grupe apo muzikante nga Stambolli, jo me pak te zote jane ata qe vijne nga kryeqyteti; rivalitet i shendetshem ky nga Ankara!
Ankara Echoes jane me shume nje ritual live i kapur ne shirit. Bio-ja e tyre e ben te qarte: fryma e rock-ut te viteve ‘70 nuk eshte reference estetike, por metode, kitare bass, vokal bariton pa filter.
Ja, zeri eshte i thelle dhe melankolik. Edhe nese nuk e kupton turqishten, ndjesia e izolimit dhe e rebelimit ndihet ne cdo varg. Linjat e basit jane "shtylla kurrizore" e kengeve te tyre, hipnotike dhe ritmike.
Ne levizje muzika e tyre mbeshtjell dhe te ben te paqesh me ambjentin perreth, natyren (gjethe apo materie e bardhe qe bie nga pemet ne slo-motion...).
Instrumentet nuk jane te “perpunuara”, jane te pranishem fizikisht, vokali i Mertkan Erkan nuk kerkon perfeksion, por intensitet, elementet folk nuk jane dekor, por rrenje qe dalin ne siperfaqe ne menyre te crregullt.
Groove i mbyllur, atmosfere e dendur, sikur dicka duhet te shpertheje por nuk ndodh kurre. Ritme hipnotike, te zhveshur: perserites, pothuaj ritualike. Ketu ndihet me shume ideja e “jehone nga e kaluara”, fragmente folk qe rikthehen si kujtime te deformuara brenda nje konteksti modern.
Nuk bejne revival, vetem riaktivizojne! Rrenje nga rock-u i te 70-ave + anatolian psych + produksion i papaster; dicka qe tingellon e vjeter dhe e lodhur, por njekohesisht aktuale.
Ankara Echoes nuk jane lineare ne muzike, nuk jane te balancuar; dhe pikerisht prandaj funksionojne. Nje band qe nuk rikrijon te kaluaren, por e shtyn ate drejt nje prezente te crregullt dhe te gjalle.
Drejt e ne maje te listes sime per tani!
No comments:
Post a Comment